Det er et gammelt prinsipp i norsk rett at tilgrensende eiendommer må bidra økonomisk, når vei og ledninger bygges eller forbedres. Bakgrunnen for prinsippet er at når tiltaket gir verdistigning for eiendommen, er det rimelig at eier også deler på kostnadene.
Det finnes likevel ingen generell regel i Norge om at dette gir rett på refusjon. Refusjon må ha særskilt grunnlag, og et slikt grunnlag kan være frivillig avtale og/eller reglene i plan- og bygningsloven.
Etter plan- og bygningsloven kan utbygger ha krav på refusjon for vei- og overvannsanlegg, samt ledninger for vann og avløp.
En refusjonsprosess etter pbl. krever at utbygger setter seg inn i og vurderer flere spørsmål. Blant annet må det tas stilling til:
Etter dagens regelverk er utbygger selv ansvarlig for å utrede grunnlaget for kommunens refusjonsvedtak.
Frivillige avtaler om refusjon kan være et godt alternativ til prosess etter pbl. Ved frivillig avtale kan prosessen forenkles, slik at en sparer både tid og penger, og siden det er avtalefrihet etter norsk rett kan partene selv i stor grad sørge for at avtalen ivaretar begges interesser på en god måte.
Det er i slike tilfeller viktig med en god avtale i bunnen, slik at en blant annet reduserer risikoen for at utbygger selv blir sittende igjen med kostnader som er refusjonsberettiget. På den andre siden er det like viktig at avtalen sikrer eier av eiendommen som får en merverdi ved tiltaket, slik at eier har forutberegnelighet på hvilke kostnader som vil påløpe.
Fyll ut skjemaet, så finner vi den rette advokaten som kan hjelpe deg. Du kan også ta direkte kontakt med en av våre advokater.