Strammes strandsonevernet inn med ny dom i Høyesterett?

Rett før påske kom Høyesterett med dom om strandsonevernet (HR-2026-730 – A). Dommen gir avklaringer for hva som skal til for å få dispensasjon i pressområder.

Saken gjaldt en eiendom i Bærum, hvor kommunen ga dispensasjon for en brygge. Bryggen var relativt liten, og skulle anlegges i et område som allerede var nedbygd. Alle eiendommene rundt hadde egen brygge.

I motsetning til lagmannsretten, kom Høyesterett til at dispensasjon måtte avslås.
‍

Strandsonevernet og dispensasjon

Utgangspunktet i plan- og bygningsloven er bygge- og deleforbud i 100-meters beltet langs sjø. Byggeforbudet er viktig ut fra flere hensyn. Arealene har ofte et rikt dyre- og planteliv, og de har stor verdi for friluftsliv og rekreasjon. I tillegg er det sentralt å ta vare på landskaps- og kulturmiljøet i strandsonen.

Dersom det ikke foreligger reguleringsplan som åpner for bygging i standsonen, kreves dispensasjon. Dispensasjon kan gis, hvis to vilkår er oppfylt. Hensynene bak strandsonevernet kan ikke bli vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved tiltaket være klart større enn ulempene.
‍

Høyesteretts avgjørelse

Høyesterett slår fast at terskelen for å få dispensasjon er svært høy i strandsonens pressområde. I motsetning til lagmannsretten mente Høyesterett at bryggen ville gå på bekostning av viktige naturverdier. Fordelen bryggen ville gi, med bedre sjøadkomst for eiendommen, kunne ikke veie tyngre enn ulempen for naturen. Høyesterett mente derfor at det var klart at dispensasjon ikke kunne gis.
‍

Rekkevidden av dommen

Høyesterettsdommen gjelder eiendom som er definert som sone 1 i de statlige retningslinjene for differensiert strandsoneforvaltning. Dette er områder med størst nedbyggingspress og med høyest terskel for dispensasjon. Til sammenligning ligger det meste av Møre og Romsdal i sone 3, med unntak av strandsonen i de tre største byene våre, som er kategorisert som sone 2.

Det er verdt å merke seg at dommen sier at bedre sjøatkomst til eiendommen, er et relevant moment i dispensasjonssammenheng.

Selv om hensynet til bedre sjøadkomst ikke fikk avgjørende vekt i denne saken, kan det slå annerledes ut i andre saker. For eksempel der ulempene for strandsonevernet er mindre eller en brygge er avgjørende for trygg tilkomst grunnet vær- og sjøforhold.  

Høyesterett kunne gjerne vært tydeligere på at generelle argumenter som å unngå videre nedbygging, eller at arealet ligger i pressområder, i seg selv ikke er nok for å avslå dispensasjon. En kommer ikke utenom at det skal gjøres en konkret vurdering av om hensynene bak strandsonevernet blir skadelidende i hvert enkelt tilfelle. Vi har allerede forut for denne dommen merket oss at flere offentlige instanser argumenterer langs den generelle linje, som avslagsgrunn for dispensasjon. Det er etter vårt syn ikke riktig rettsanvendelse.

Flere har tatt til orde for at dommen strammer inn muligheten for å få dispensasjon i strandsonen. Det kan vi ikke se er tilfelle. Dommen er konkret begrunnet, og det avgjørende for Høyesterett var at tiltaket ville gå utover viktige naturverdier i Oslofjorden.