Utbytte som del av god kapitaldisponering

Utbetaling av utbytte er et tilbakevendende tema for eiere, styrer og ledelse i små og mellomstore selskaper. Samtidig er dette et område hvor formelle feil eller utilstrekkelige vurderinger kan få betydelige konsekvenser – både selskapsrettslige og økonomiske.

– Utbytte er ikke bare et spørsmål om hva man kan dele ut, men også om når og hvordan det gjøres, sier advokat Johs. A. Aspehaug.

Hvorfor er temaet særlig aktuelt nå?

Ved månedsskiftet januar/februar befinner mange selskaper seg i en fase der foreløpige regnskapstall for foregående år er klare, samtidig som styret legger premissene for året som kommer. Det er ofte i denne fasen diskusjonene om resultatdisponering starter, enten formelt i styret eller mer uformelt mellom eiere og ledelse.

Tidlig avklaring gir også bedre rom for å vurdere alternative løsninger, som tilleggsutbytte eller ekstraordinært utbytte senere i året, dersom utviklingen tilsier det. Samtidig blir det lettere å gjøre en grundig vurdering av selskapets fremtidige kapitalbehov – og å sikre at eventuelle utbyttebeslutninger ikke svekker den finansielle handleevnen eller strider mot kravet om forsvarlig egenkapital og likviditet.

Tre måter å beslutte utbytte på

Aksjeloven åpner for at utbytte kan besluttes på ulike måter, avhengig av tidspunkt og selskapets økonomiske situasjon:

• Ordinært utbytte vedtas av ordinær generalforsamling i forbindelse med godkjenning av årsregnskapet (senest 30. juni).
• Tilleggsutbytte kan vedtas på ekstraordinær generalforsamling senere i året, basert på sist godkjente årsregnskap.
• Ekstraordinært utbytte kan besluttes på grunnlag av en revidert mellombalanse, dersom det har oppstått ny fri egenkapital i løpet av året.

– Hvilken løsning som er riktig, avhenger både av tallene i regnskapet og av selskapets situasjon for øvrig, understreker Aspehaug.

Klare juridiske vilkår

Aspehaug forklarer videre at aksjeloven setter tydelige rammer for hva som kan deles ut:

– Det er kun fri egenkapital som kan utdeles. Etter utdelingen må selskapet fortsatt ha dekning for aksjekapital og annen bundet egenkapital. Selskapet må også ha forsvarlig egenkapital og likviditet, vurdert ut fra virksomhetens risiko og omfang. Forsvarlighetskravet er ofte det mest krevende. Det er en skjønnsmessig vurdering, og her har styret et selvstendig ansvar.

Styret utarbeider forslag til utbytte, og generalforsamlingen kan ikke vedta høyere utbytte enn det styret foreslår eller godtar. Vedtakene skal protokollføres. Ved bruk av mellombalanse kreves bistand fra revisor, da mellombalansen benyttes må være revidert.

Økonomiske og strategiske vurderinger

Før utbytte besluttes, bør styret foreta en helhetlig vurdering av selskapets økonomi og fremtidsutsikter. Likviditet er sentralt: Selskapet må kunne betale utbyttet uten å svekke evnen til å dekke løpende forpliktelser.

– Vi ser ofte at låneavtaler inneholder begrensninger på utbytte. Slike covenants må alltid kontrolleres tidlig i prosessen. Planlagte investeringer, vekstinitiativer og behov for å styrke egenkapitalen bør også inngå i vurderingen. Nettopp ved inngangen til et nytt år er disse spørsmålene ofte under revisjon, påpeker Aspehaug.

Et reelt handlingsrom

Selv innenfor stramme lovrammer finnes det et betydelig handlingsrom. Skatteposisjoner, som innbetalt kapital som kan tilbakebetales skattefritt, bør vurderes før man beslutter skattepliktig utbytte. I selskaper med flere eiere er det også viktig at beslutningen harmonerer med aksjonæravtaler og eiernes forventninger.

– Riktig håndtert kan utbytte være et godt virkemiddel for både eierstyring og kapitaldisponering. Men feil håndtert kan det bli en risikosone, avslutter Aspehaug.