To viktige høyesterettsdommer fra 2025: Grensene for kommunalt ansvar og rådgiveransvar utenfor kontrakt

Når er kommunen ansvarlig ved ulykker på offentlige områder?

Saken i HR-2025-1055-A startet med at en mann ble livsvarig skadet etter å ha stupt fra en kommunal kai og truffet en betongmatte skjult under vannoverflaten. Kaia var ikke tilrettelagt for bading eller stuping, men det var satt opp tydelige advarselsskilt mot nettopp stuping og om grunt vann.

Den skadedes erstatningssøksmål mot Oslo kommune ble til slutt avgjort i Høyesterett. Retten tok utgangspunkt i om kommunen hadde gjort det som med rimelighet kan forventes for å unngå denne typen ulykker, og om det forelå objektivt ansvar for skjulte farer på et område som er tilrettelagt for allmennheten. I sin vurdering la Høyesterett særlig vekt på at kommunen hadde gjort risikoreduserende tiltak ved å skilte tydelig. Det ble betraktet som rimelig å forvente at voksne personer selv undersøker forholdene før de stuper ut i vannet, spesielt når skiltene var lette å få øye på og advart tydelig mot faren. Samtidig fant ikke retten at risikoen for skade på Tomtekaia var større enn det man normalt må akseptere på brygger og kaianlegg i Norge – risikoen var ikke ekstraordinær i forhold til det man møter ellers i dagliglivet. Dermed ble kommunen frifunnet for erstatningsansvar, og hver part måtte dekke egne sakskostnader.

Konsekvenser av dommen

Konsekvensene av dommen er betydelige for alle som bruker allmenne byrom og friluftsområder. Høyesterett tydeliggjør at det offentlige ikke har plikt til å fjerne enhver tenkelig fare på slike steder. Kommunen skal gjøre rimelige vurderinger, sikre og merke farer på en forsvarlig måte, men brukere har også et selvstendig ansvar for å være aktsomme og følge advarsler. Dette innebærer at du – som innbygger eller besøkende – ikke automatisk kan kreve erstatning om uhellet skulle være ute på et offentlig område, selv om risikoen ikke var synlig for deg.

En konsekvens for kommuner, og andre som tilrettelegger allmenne uteområder, er at de kan legge opp til brukervennlighet og tilgang til naturen, uten å risikere ansvar for alle typer ulykker – så lenge nødvendige risikovurderinger og aktsomhetskrav følges. Samtidig understrekes viktigheten av tydelig merking og tiltak for å forebygge alvorlige ulykker.

Kan profesjonelle rådgivere holdes ansvarlig utenfor kontrakt?

I dommen HR-2025-1115-A sto et svært kostbart nybygg på spill etter at det ble avdekket alvorlige mangler med brannsikringen. Byggherren forsøkte å rette et stort økonomisk krav mot rådgivningsselskapet Rambøll Norge AS – som hadde vært teknisk rådgiver et ledd unna i kontraktskjeden – og krevde erstatning etter de alminnelige reglene om ansvar utenfor kontrakt (deliktsansvar). Sentralt sto spørsmålet om det er tilstrekkelig at rådgiveren ikke følger opp visse forventninger, eller om det må være brudd på særlige, rettslig anerkjente handlenormer.

Høyesterett kom frem til at erstatningsansvar utenfor kontrakt forutsetter brudd på en allmenn (generell) handlenorm som gjelder på tvers av konkrete avtaleforhold. Det er altså ikke nok at rådgiveren kunne handlet mer varsomt eller profesjonelt. Det må finnes støtte i rettspraksis eller bransjenormer for at det forelå en slik plikt.

Høyesterett fant ingen slik norm i denne saken. Omsorgsplikt og opplysningsplikt i kontraktsforholdet kunne ikke benyttes for å utvide ansvaret til å gjelde direkte ovenfor byggherren, som ikke var rådgiverens kontraktspart. Dermed ble det ikke grunnlag for erstatning, lagmannsrettens dom ble opphevet, og saken må behandles på nytt i lagmannsretten.

Konsekvenser av dommen

Dette har flere konsekvenser for både byggherrer og profesjonelle rådgivere. For rådgivere, arkitekter og andre entreprenører innebærer dommen en økt forutsigbarhet for når de kan risikere erstatningsansvar. Slike aktører kan innrette seg etter avtalene de har inngått, og vil sjelden være direkte ansvarlig for økonomiske tap hos andre aktører i prosjektet, med mindre det foreligger klare allmenngyldige plikter som er brutt.

For byggherrer og andre bestillere gjør dommen det enda viktigere å ha klart definerte kontrakter og ansvarsforhold i prosjekter, fordi det kan være vanskelig å rette direktekrav mot leverandører eller rådgivere man ikke har inngått kontrakt med. Kort sagt; kravet til alminnelig handlenorm utenfor kontrakt setter en høy terskel for å «hoppe over» kontrakter og likevel holde en profesjonell part ansvarlig.