Omvendt voldsalarm: Når den som truer må holde avstand

Tidligere var det slik at personer som ble utsatt for vold eller trusler selv måtte legge om livet sitt – flytte, se seg over skulderen og leve med usikkerheten. Med lovendring fra april i fjor er det nå den som utøver vold eller trusler som må tilpasse seg, gjennom det som kalles omvendt voldsalarm.

Bedre beskyttelse 

 – En omvendt voldsalarm er en elektronisk fotlenke som festes på personen som er ilagt besøks- eller kontaktforbud. Alarmen kobles opp mot en geografisk sone – for eksempel et hjem, en skole, eller i noen tilfeller hele fylker. Hvis vedkommende krysser grensen for denne sonen, går det automatisk varsel til politiet. Tiltaket gjør det mulig å reagere raskt og forebygge nye overgrep, forklarer senioradvokat John Marius Dybvik. Han er blant annet fast forsvarer for Møre og Romsdal tingrett og Frostating lagmannsrett.

Tidligere kunne slik elektronisk kontroll bare brukes etter at en domstol hadde gitt besøksforbud. Det gjorde prosessen tregere. Nå kan påtalemyndigheten iverksette tiltaket tidligere, noe som gir voldsutsatte langt bedre beskyttelse – og i noen tilfeller kan det redde liv.

Økning på 900 prosent

Så langt er erfaringene positive. Tall fra Politidirektoratet viser at bruken av omvendt voldsalarm har økt med 900 prosent på ett år, siden reglene ble endret. Siden endringen trådte i kraft har omvendt voldsalarm blitt ilagt 281 ganger (per 5. april 2025) som følge av brudd på besøksforbud. I Møre og Romsdal politidistrikt ble tiltaket tatt i bruk seks ganger i samme periode.

– Krever balanse mellom trygghet og rettigheter

– Omvendt voldsalarm er et tydelig signal fra lovgiver: Det er den som truer og utøver vold som skal begrenses – ikke den som blir utsatt. Samtidig må vi ikke glemme rettssikkerheten, som er en bærebjelke i et rettssamfunn, understreker Dybvik. Han peker på at balansen mellom trygghet og rettigheter vil kreve årvåkenhet også fremover.

– Omvendt voldsalarm styrker beskyttelsen av utsatte personer, og fungerer også som et avskrekkende tiltak. Selv om vi så langt ser at erfaringene er positive, har Advokatforeningen uttrykt bekymring for at det er et sterkt inngrep i den enkeltes frihet – og at det ikke bør kunne skje uten forutgående behandling i retten. Det pekes også på at tiltaket i noen tilfeller kan ilegges basert på mistanke – uten at det er ført bevis for lovbrudd i en domstol. Det utfordrer prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist, sier Dybvik.