Høyesterett: To muligheter for å sikre veirett på en eksisterende privat vei
Høyesterett har fastslått at det finnes to ulike juridiske grunnlag for å sikre veirett til en eiendom. Ved såkalt innpåkjøp av vei – der en part ønsker bruksrett til en eksisterende privat vei mot betaling – kan både jordskifteloven § 3-9 og veglova § 53 benyttes.
En grunneier vil naturlig ha behov for tilkomst til sin eiendom. Hvilken fremgangsmåte som skal benyttes av den som har behov for å bruke en tredjemanns private vei som adkomst har lenge vært diskutert og uavklart.
Det som har vært uavklart er om krav om å bruke en eksisterende privat vei må fremmes ved skjønn etter vegloven § 53 (ekspropriasjon), eller om det også kan gjøres som jordskifte etter jordskifteloven § 3-9 for å «skipe ... sams tiltak».
I en nylig avsagt kjennelse fra Høyesterett (HR-2025-220-A), er det nå avklart at det finnes to alternative fremgangsmåter for å oppnå veirett på en eksisterende privat vei, kjent som "innpåkjøp".
Høyesterett er tydelig på at jordskifteloven § 3-9 og vegloven § 53 gir alternative hjemler for innpåkjøp i den utstrekning vilkårene i begge regelsett er oppfylt.
Avklaringen er særlig relevant for grunneiere med forestående byggeprosjekter, siden plan- og bygningsloven krever at det må dokumenteres sikret adkomst for å få byggetillatelse.
Avklaringen har også en økonomisk side, ved at ekspropriasjonsskjønn etter veglova § 53 er kostbare prosesser, siden eksproprianten må dekke både egne og motpartens sakskostnader – uavhengig av utfall.
Å bruke jordskifteloven § 3-9, som omhandler "felles tiltak", kan imidlertid være mer økonomisk fordelaktig, siden kostnadene som hovedregel fordeles mellom partene etter den nytte hver part har av saken. Når det gjelder kostnader til eventuell rettshjelp og annen sakkyndig bistand, skal hver part bære egne kostnader.
For utbyggere og grunneiere betyr Høyesteretts avklaring økt fleksibilitet ved sikring av nødvendig adkomst til nye prosjekter. Valget mellom de to lovhjemlene bør baseres på en konkret vurdering av kostnader og nytte i hvert enkelt tilfelle.
Avgjørelsen er viktig for både lekfolk og aktører i byggenæringen. Den gir klarhet i hvilke juridiske verktøy som kan benyttes for å sikre veirett til eiendommer.