I et leserinnlegg i Dagens Næringsliv 14. august ble det presentert punkter som viser at åpenhetsloven ikke virker for dem den skal virke for. Utsagnet er basert på analyse av de 100 største norske virksomhetene sine redegjørelser etter åpenhetsloven. I denne gjennomgangen pekes det mellom annet på følgende:

• Åtte prosent av norske virksomheter som er omfattet av loven hadde ikke publisert noen rapport.
• De fleste rapportene var lite konkrete, og dekket i liten grad faktiske tiltak.
• Halvparten av virksomhetene rapporterte at de ikke hadde avdekket noen faktiske brudd på menneskerettigheter og anstendig arbeidsforhold - noe som ikke samsvarer med det faktiske verdensbilde, og hva vi vet om alvorlige brudd også her i Norge.
• Få virksomheter har involvert interessenter i sine aktsomhetsvurderinger eller representanter for særlig utsatte grupper. 
• Mange rapporter var vanskelig å finne og også skrevet med et lite tilgjengelig språk 

For de fleste virksomheter som er omfattet av regelverket, og særlig de små- og mellomstore virksomhetene, innebar åpenhetsloven noe helt nytt. Tematikken menneskerettigheter og anstendig arbeidsforhold var kjent, men de fleste virksomheter hadde ikke forhold til å vurdere risiko for brudd på disse områdene. I tillegg er loven omfattende, siden den i utgangspunktet krever kjennskap til hele leverandørkjeden – og ikke bare kjennskap til selskaper man handler direkte med. Å få oversikt over egen leverandørkjede innebærer et omfattende arbeid med å innhente informasjon både fra sine leverandører og underleverandører. 

Svært varierende kvalitet

Det er antatt at cirka 9000 norske virksomheter er omfattet av regelverket. Forbrukertilsynet har nylig offentliggjort de første funnene i de kontrollene som tilsynet har gjennomført. Av 500 kontrollerte virksomheter brøt en femtedel av virksomhetene kravet om at redegjørelse skal offentliggjøres på nettsidene. Gjennom kontrollene ser også Forbrukertilsynet at kvaliteten på arbeidet som gjøres er svært varierende. De manglene ved virksomhetenes arbeid som trekkes frem av Forbrukertilsynet  samsvarer i stor grad med punktene gjennomført over. 

Flere virksomheter har nå mottatt brev med veiledning fra tilsynet. Ved senere kontroller, og eventuelle sanksjoner i fremtiden, vil det fra Forbrukertilsynet sin side bli vektlagt at virksomheten har mottatt slik veiledning.

Oppdatering av OECDs retningslinjer

Åpenhetslovens krav til aktsomhetsvurderinger av leverandører og forretningsforbindelser er at aktsomhetsvurderingene skal foretas i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. 8. juni i år ble disse retningslinjene oppdatert. 

For ordens skyld; aktsomhetsvurdering er definert som en arbeidsmetode for å kartlegge, forebygge, gjøre rede for og følge opp hvordan faktiske og potensielle negative konsekvenser av virksomheten skal håndteres.

• De oppdaterte retningslinjene kan du lese her

Særlig interessant i de oppdaterte retningslinjene er tydeliggjøringen av risikobasert tilnærming i aktsomhetsvurderingene. I OECDs retningslinjer presiseres det nå at de skal være risikobaserte, og stå i forhold til alvorlighetsgraden og sannsynligheten for negative konsekvenser. For virksomheter som ikke har ressurser til å håndtere alle indentifiserte negative konsekvenser på en gang, bør man prioritere basert på alvorlighetsgraden og sannsynlighet.

Videre innebærer også oppdateringen av retningslinjene en tydeliggjøring av viktigheten av meningsfull interessentdialog og bedre beskyttelse av risikoutsatte personer og grupper.

De oppdaterte retningslinjene innebærer en enda tydeligere presisering av hvordan norske virksomheter faktisk skal gjennomføre sine aktsomhetsvurderinger, og dekker i stor grad områder hvor man ser svakheter i det arbeidet norske virksomheter har foretatt til nå.

Hva nå?

Dersom det er virksomheter som ennå ikke er kommet i gang med sitt arbeid etter åpenhetsloven, eller som nylig er blitt omfattet av regelverket, kan det være nyttig å sette i gang følgende arbeid:

• Få på plass et internt system for overholdelse av de kravene som følger av loven, herunder retningslinjer, styrende dokumenter med mer.
• Foreta en overordnet vurdering av virksomhetens risiko; «hvor er det skoen trykker for vår aktivitet?»
• Ut fra den overordnede vurderingen bør man prioritere faktiske innsatsområder for det videre arbeidet.
• Utarbeide en konkret plan for hvordan man skal følge opp risiko som avdekkes. 

For de virksomheter som allerede er i gang med arbeidet, og som gjerne leverte sin første redegjørelse i juni, bør videre fokus være:

• Å gjennomføre tiltak der det er avdekket risiko.
• Jobbe med interessentdialog og konkret oppfølging av utsatte grupper.
• Vise til faktiske resultater av det arbeidet man har gjort. Hvor tiltak nylig er iverksatt bør man kunne redegjøre for hvilke forventede resultater disse tiltakene har.

Dersom åpenhetsloven skal virke for dem den skal, kan ikke norske virksomheter utelukkende ha sitt fokus på skrivebordsøvelser. Man må rette fokus – og prioritere – faktiske tiltak som kan utgjøre en forskjell for arbeidsforhold og menneskerettigheter i leverandørkjeden. Dette ut fra en prioritering av risiko, og med fokus på de områder hvor man står i en posisjon til å kunne påvirke.